Skam
Jeg får det ikke ut av hodet. Jeg tenker at det ikke skjedde, men det skjedde jo. Jeg var i leiligheten. Han var i leiligheten. Den daværende kjæresten min, og bestevenninnen min var i leiligheten! Alle var der. Nå sitter jeg igjen uten noe. Han etterlot bare masse tanker hos meg, skyldfølelse, skam.
- Kom igjen, han ser deg ikke uansett. Vi bare går og setter oss ned i sofaen, hvisker Elida til meg. Jeg ser kjæresten min står og heller noe oppi plastkoppen sin, ikledd en Batman-drakt, og han har visst ikke sett at jeg har kommet enda. Skal jeg gå og si hei til han? Nei, jeg tar det senere. Jeg har jo kledd meg ut uansett, med en teit løvedrakt vi hadde hjemme. Han ser ikke hvem jeg er, så kanskje jeg kan snakke med Fredrik i kveld, han ser så alene ut. Og bare late som for kjæresten at jeg ikke har vært på festen i kveld. Ja, det skal jeg.
- Bare gå du, Elida, jeg bare går og snakker litt med Fredrik. Om Mikkel spør, si at jeg ikke gadd å komme hit i kveld. Det er en ordre, og ikke et spørsmål. Si ifra om det er noe da, hvisker jeg tilbake mens jeg holder et lite øye med Mikkel. Han ser så maskulin ut, så tøff. Men samtidig så myk og uskyldig.
Jeg tasser bort til Fredrik i den store løvedrakten min, som lukter en blanding av røyk, parfyme og noe søtt kliss. Han lyser opp i det han ser at jeg faktisk går mot han, at jeg fokuserer på han. Han er jo egentlig litt kjekk, hadde han bare tatt av brillene og ordnet håret, tenker jeg. Han skjønner ikke helt hvem jeg er før etter en liten stund, og da lyser han enda mer opp. Jeg kjenner en liten kiling i magen mens jeg snakker med han, hva er det for noe? Jeg overser den, og fokuserer på samtalen med Fredrik. Vi prater om alt mulig rart, blant annet om hvorfor jeg ikke er med Mikkel.
- Neh, må jeg alltid være med han da? Selvom vi er kjærester er jeg ikke bundet fast i ham. Men om du ikke vil prate med meg, kan jeg godt gå til Elida, sier jeg litt overlegent mens jeg ser forbi han. Han ser forvirret på meg.
- Hæ, å, neida! Jeg vil veldig gjerne prate med deg. Jeg bare lurte på hvorfor du satt her og pratet med en sånn fyr som meg, når du har skolens kjekkeste gutt som kjæreste, og som befinner seg på samme fest.
- Jeg er jo med han hvert minutt ellers, så hvorfor kan jeg ikke bruke litt tid med andre kjekke gutter da? Spør jeg på en hintende og flørtende måte. Jeg regner ikke med et svar, selv om jeg stilte det som et spørsmål, men jeg ser han leter etter et svar litt nervøst. Ja, jeg vet jeg er litt flørtete, men Fredrik skjønner vel at jeg ikke har planer om å prøve meg på han? At jeg ikke er seriøst? Han sier han ikke skjønner hva jeg mener, men jeg bare overser det.
Fredrik spør etter en stund om jeg vil være med å hente noe drikke, og påpeker at jeg ikke har drukket noen ting enda. Jeg nikker, og jeg reiser meg opp og følger etter han. Tassende i en løvedrakt, jeg føler meg så truende og farlig, kjempefarlig i grunn... Men jeg føler meg allikevel så stor, føler at jeg har kontrollen over alt rundt meg. Det er sånn en løve skal ha det. Kontroll over partneren og "motspillerne".
- Det er ikke mer sprit igjen, men pappa har alltid noe nede i kjelleren. Være med? Avbryter Fredrik den viktige tenkninga mi med.
- Kan jeg vel, roper jeg for å klare å trenge gjennom den høye musikken, og smiler. Jeg ser meg rundt etter Mikkel innimellom mengden, men ser han ikke noe sted. Og hvor er Elida? De er vel sikkert bare ute og røyker, tenker jeg, og går ned trappa ned i den mørke kjelleren bak Fredrik. Han ber meg lukke igjen døra etter meg, for ellers blir det så kaldt i stua.
Vi kommer ned i kjelleren, og jeg kjenner at gulvet er iskaldt, som å gå ute i sokkelesten om vinteren. Jeg ser ingenting, for det er bekmørkt. Jeg spør etter Fredrik og leter etter en lysbryter, men finner hverken lysbryteren eller Fredrik. Hvor ble det av han? Jeg begynner å bli redd, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har aldri vært mørkeredd, men nå begynte det å bli ganske ubehagelig.
- Fredrik? Slutt og tull. Det er ikke noe morsomt. Jeg.. Jeg går opp igjen om du ikke svarer meg nå! sier jeg høyt og nervøst, og venter på svar. Ingen svarer, så jeg snur meg sakte og begynner å gå opp trappen. Plutselig er det en som tar tak i armen min, og drar meg ned. Jeg prøver å skrike, men stemmen svikter. Den som tok tak i armen tar noe rundt ansiktet mitt. Det var noe sterkt, noe maktfullt, noe hardt. Jeg ser ikke hva det er siden det er så mørkt, men jeg tror det er en arm. Det lukter Fredrik, den gode parfymen hans, den som fikk meg til å føle meg så rolig og avslappende tidligere på kvelden. Nå får den meg til å føle meg redd, kvalm, nervøs og anspent. Fredrik hvisker noe i øret mitt som jeg ikke hører, men det kommer varm pust i øret mitt, det kiler. Han begynner å åpne glidelåsen på løvedrakten min, og jeg klarer ikke å vri meg unna. Er Fredrik virkelig så sterk?
- Legg deg ned, sier han rolig. - Legg deg ned, fortsetter han, mens han lar løvedrakten gli av meg. Han presser meg mot det kalde gulvet, som plutselig ikke var så kaldt likevel. Den nakne ryggen min treffer plutselig et varmt teppe på gulvet. Jeg prøver å stritte i mot, jeg vil ikke dette. Plutselig er løvedrakten, som i stad fikk meg til å føle meg så stor, så mektig, fikk meg til å føle at jeg hadde oversikten og kontrollen, glidd helt av meg. Nå føler jeg ingen av disse delene, heller helt omvendt. Nå får den meg til å føle meg så svak, så redd. Jeg hører han kler av seg fort, mens han legger seg oppå meg og holder meg fast. Jeg føler meg så svak. Jeg har ropt nei mange ganger, at jeg ikke vil, men han hører ikke etter. Det fortsetter og fortsetter, og han blir aldri ferdig. Plutselig ligger jeg der så råtten, så redd. Så brukt. Så skamfull.
De siste dagene av livet mitt har vært rolige, men forferdelige. Det beste som har skjedd meg i løpet av de siste dagene, er da jeg endelig fikk sove de tre timene en av nettene. Det etter å ha prøvd å flytte mitt gamle, flotte liv jeg hadde der ute på skolen, det jeg hadde med venner, kjæresten og familien min, inn på rommet. Nå har jeg ikke snakket med vennene mine på lenge, jeg har skrudd av telefonen. Kjæresten min har jeg også mistet, etter to herlige år.
Jeg har levd livet på rommet mitt, under dyna. Ikke aner jeg hvor lenge, tidsrom er ikke min greie akkurat nå. Men jeg vet det er lenge, flere dager, for mamma roper alltid inn på rommet mitt når det er morgen og når det er middag. Jeg hører hun er bekymret. Hver eneste gang hun roper. Men jeg reagerer ikke, jeg gjør ingenting. Jeg sier bare hadet, bare gå. Om jeg bare kunne gjort det den gangen med Fredrik, han jeg trodde var så uskyldig og snill. Det som ødela alt. Jeg kommer aldri til å stole på noen igjen. Om jeg bare kunne sagt hadet, også hadde han latt meg være. Da hadde jeg sluppet og ligget her og følt skam. Det er det jeg føler, jeg føler skam, og hat. Og skyldfølelse. Jeg er en skam.
Hva synes du?
Sånn ser jeg ut i dag. Fin på håret og fin uten sminke, namm. 
Usa 2010
